Norge - et kristent land

Helt siden den grusomme terroraksjonen i Norge har landet vist sin sanne, kristne identitet.
Påfølgende søndag etter tragedien var alle kirker fulle til siste benkerad med kongehuset og statsministeren i fremsete. Under andre omstendigheter ville det ikke kunne kalles annet enn en vekkelse.

Vi er et land i sorg over det som har hendt. Oppfordring til å elske hverandre har vært det toneangivende reaskjonsmønsteret, og ikke ønske om hevn. Hendelsene rører alle, uansett politisk ståsted og religiøs overbevisning. Blomster, fakler, stillhet og omsorg trøster oss alle. Nasjonalsangen synges spontant og unisont, og det andre verset har særlig relevans.

Norge er i sannhet et kristent land. Det ville falle på sin egen urimelighet dersom det skulle påstås at kristendommen var skylden til denne tragiske hendelsen. Da ville det vært feil av kongen og statsministeren og delta i minnegudstjenesten i Oslo domkirke.

Vi reagerer negativt til terroren ikke fordi vi ikke liker det, men fordi det er galt i seg selv. Det er ikke galt fordi flertallet mener det er galt, men fordi det er galt uansett, når som helst og hvor som helst, uansett hva folk tror. Det er absolutt galt.

Fordi det er noe absolutt galt så betyr det at det også må finnes noe absolutt godt. Dersom det finnes noe absolutt galt og noe absolutt godt så må det også være en lov som gjør oss i stand til å skjelne forskjellen mellom det gale og det gode.
Dersom det finnes en lov så må det også finnes en lovgiver.
En lovgiver kan kun være personlig, fordi naturen i seg selv har ingen vilje. I følge det kristne livssyn er denne lovgiveren Gud som er personlig. Han er absolutt god og loven han har gitt fremhever bare hvordan det onde er i motsetning til ham og hvordan det gode gjenspeiler ham.

Kan man være god uten å tro på Gud? Klart man kan det! Alle kan vise nestekjærlighet og gjøre gode gjerninger. Alle kan kalle dette "det gode i mennesker". Men det gode i mennesker kan ikke forklare hvorfor terror er galt i seg selv. Det kan i beste fall da sies at terror er noe man ikke liker, noe samfunnet er enige om er galt, noe som er til hinder for menneskets utvikling, osv. Hvis det er noe man ikke liker så er det kun ens subjektive oppfatning som er like rett eller gal som en annens subjektive oppfatning. Hvis det er galt kun fordi samfunnet sier det så er det i teorien mulig å ha samfunn som sier det er helt greit, det er ikke galt i seg selv, kun i det gitte samfunnet. Hvis det er til hinder for menneskets utvikling så er det basert på en teori om at mennesket skal utvikle seg på en naturlig bestemt måte. Men naturen har ingen vilje og kan utvikle terrorister så vel som andre skapninger. Naturen går bare sin gang og vi kan ikke stille spørsmål til den og forvente å finne svar. Kun hvis Gud finnes har man et absolutt holdepunkt for hvorfor terror er galt i seg selv. Det er galt fordi det strider mot Guds natur. Det er galt fordi det strider imot det gode som mennesker vet finnes fordi Gud har skapt mennesker i sitt bilde. Det er galt fordi det strider imot Guds lov som sier du ikke skal drepe. Det er galt i seg selv kun hvis Gud finnes.
Man kan altså være god uten å tro på Gud, men godhet kan ikke eksistere uten Gud.

Derfor når vi legger ned blomster og viser kjærlighet og omsorg så er det fordi vi vet at det gode finnes og at det som har skjedd er absolutt galt. Vi vet dette fordi Gud finnes, selv om noen av oss ikke skulle tro på ham. Gud må finnes for at godhet skal finnes, på samme måte som luft må finnes for å kunne puste. Å si at man kan være god uten å tro på Gud er nesten som å si at man kan puste uten å tro på luft. Man kan kjenne godhet uten å kjenne Gud, litt på samme måte som at man kan se lyset uten å se solen. Når et menneske velger det gode, så velger han/hun Gud, enten vedkommende vet det eller ikke. Og når vedkommende lever i kjærlighet så lever han/hun i Gud, enten vedkommende vet det eller ikke.

Om man ikke tror på Gud, men gjør det gode så er det fordi man låner kristne prinsipper. Kun i det kristne livssyn finner man svaret på hvordan vi bør oppføre oss og hvorfor. Godhet finnes kun fordi Gud finnes. Kun det kristne livssynet fremstiller det onde som absolutt imot Guds natur, imot menneskets opprinnelige tilstand, og derfor absolutt galt i seg selv uansett egen eller flertallets mening.

Men hvis man kan være god uten å tro på Gud, hvorfor tro på Gud?
Fordi det er sant. Det er den eneste ærlige grunnen til å tro noe som helst. For det andre fordi Gud fortjener det. Gud eksisterer ikke på grunn av oss, vi eksisterer på grunn av ham. For det tredje for vår egen skyld. Vi trenger en personlig tro og relasjon med Gud, ikke bare moralsk kunnskap.

Kun det kristne livssyn fremstiller det onde som beseiret. Det onde skyldes menneskers opprør mot Gud (som kalles synd). Jesus, Guds sønn, har gått i døden i vårt sted og stått opp igjen fra de døde til evig liv for hver den som ser at de ikke er gode i seg selv, men legger sin tillit til ham som var den eneste som ble urettferdig dømt til døden for våre synder og stod opp igjen til evig liv. Hvis det ikke er et liv etter døden så er livet meningsløst og man kan komme vekk med en hvilken som helst ugjerning, inkludert terror. Kun hvis det kristne livssyn er sant finnes det en Gud som dømmer rettferdig, og det rettferdige er at vi alle fortjener å dø, bortsett fra Jesus som døde i vårt sted. Derfor kan vi kun av nåde bli reddet fra Guds dom og evig separasjon fra ham som er god. En nåde som er tilgjengelig for alle fordi den beror ikke på hva vi har gjort, men på hva Jesus gjorde for oss. Denne nåden får vi i troen på Jesus. Gud vil ta et endelig oppgjør med det onde, men han venter fordi han vil ikke gjøre ende på oss, men gi oss anledningen til å komme til tro på ham.

Norge viser i disse tider at vi er en kristen nasjon. Promoteringen av en banneordbok som oppfordrer til å bryte Guds lov og misbruke hans navn ble overskygget av et brudd på en annen lov Gud har gitt oss at vi ikke skal drepe. De små syndene vi gjør hver dag ble lagt til side over en gal manns grufulle ugjærninger. Hvor meget mer skulle ikke vi ville forkaste våre synder i tro på Jesus som døde i vårt sted og tok alle våre synder på seg? Det beste i oss vises nå, og det kun fordi den kristne Gud finnes.

Norge er et kristen land. Kongen, statsministeren og folket viser det. Gud velsigne landet vårt, og la oss gi våre liv til Jesus.

Sermon Review: Rodney Howard-Brown

Oslo, Norway, June 28th 2010

What I was hoping would be clear teaching from the Word of God turned out to be a long sermon about the preacher himself, his ministry and his direct revelations from God, sprinkled with a good dose of irrational craziness at the end.

Thinking this would be an event with a pack out crowd, I went to the 7 o’clock service an hour early. Although the place didn’t fill up until the meeting had started, at least I was secured a parking space and a seat on the third row, right behind all the reserved seats.

Worship and Testimonies
The service began with a worship time where the worship team led the congregation in 40 minutes of old and new happy-clappy, “seven-elleven” songs, followed by a time of testimony sharing. A line-up of prearranged witnesses came up to share what they had experienced as they had been out on the streets earlier the same day evangelizing.
What was really curious about the testimonies were that they were all about what they, the witnesses, had experienced, how many they had prayed the “sinners prayer” with, and their second-hand description of what those whom they had prayed for had experienced. It was not the Biblical testimony of what Jesus has done on the cross to save us of our sins.

A common theme in all the testimonies was how they began their approach by saying “God loves you and has a wonderful plan for your life”. One lady told of how girl she had talked with wanted to receive Jesus. She said she prayed for her and that she looked different afterwards. She also wanted to be baptized in the Holy Spirit, and when prayed for she said she felt something different inside her as those praying for her were speaking in tongues.
Why this emphasis on what’s being felt? Couldn’t this girl have experienced something had she been met by the Hare Krishna or Mormons? Why not let her know about the objective truth of Christianity and give her the ability to give a conscious assent to the reality of Christ’s death on the cross for her sins, instead of asking her repeat a “sinners prayer” that is nowhere taught in the Bible?

Another common feature in the testimonies was their references to “the script.” Obviously it’s some sort of fool-proof manuscript to follow when evangelizing.

The last one to share a testimony told of how she’d prayed for a person with crutches because of a hurting leg. She said she had prayed for the man, but he was not healed. So she told the man to keep thanking God for his healing. She had just said that the man wasn’t healed, so why was he to thank God for his healing?

The Sermon
Before I even begin the review Rodney Howard-Brown’s sermon, I need to make one important remark. Howard-Brown did not give nor quote a single complete verse from Scripture during his whole hour-and-five-minutes sermon! Here’s what he did preach:

The first thing he said after walking up to the table on the center of the floor in front of the stage was “There’s a reason for the empowerment of the Holy Spirit.” Obviously his untitled sermon was going to be about the work of the Holy Spirit in our lives. He went on to say that so many churches are full of “dead” people and that church is supposed to be the happiest place on earth. I agree, churches are full of dead people, they’re called sinners, and the joy we are filled with in church is the joy of knowing that Christ has taken the punishment for our sins by His vicarious death on the cross and His resurrection from the dead giving us eternal life with Him in the new heavens and new earth, and His Holy Spirit is the guarantee of this inheritance. Joy in church is not some pseudo-Christian, momentary filling of the Holy Spirit.

Howard-Brown says that the Gospel is good news, but if you reject it, it’s bad news. No, the Gospel remains the good news of salvation regardless of your or my acceptance of it. The news doesn’t change from good to bad or bad to good depending on its reception. His reasoning defeats itself. If the Gospel is good news, how can it be bad news? The consequences of believing the good news or not are good or bad, but the Gospel itself is good news no matter what.

A lot of emphasis was placed on one’s outer appearance as a Christian. “Your face displays what’s going on in your heart”. As if being a Christian somehow creates a radiant glow around one’s head. I know several people who are constantly happy and positive, always smiling, yet who are not Christians. The Bible doesn’t talk about Christians always going around with a smile on their faces. The New Testament doesn’t talk much about Jesus’ mirth, but it does say that He “made a whip out of cords, and drove all from the temple area, both sheep and cattle; he scattered the coins of the money changers and overturned their tables. To those who sold doves he said, ‘Get these out of here! How dare you turn my Father's house into a market!’” (John 2:15-17). Scripture also says that “Jesus wept” (John 11:35). I doubt that Jesus had a big smile on His face on these occasions, and no one was so full of the Holy Spirit than Jesus, who’s God and one with Him.

After this brief interdiction, Howard-Brown preached about himself for the next half-hour, beginning with his personal testimony about growing up as a Christian and being saved at the age of five. The remaining thirty-five minutes were mostly about his ministry.

A major point that Howard-Brown wanted to convey is that “all who are born again have an obligation to tell people the Gospel. Going to Church on Sunday is not enough. Church is to be a celebration of what God has done through the week.” This is a clear confusion of law and Gospel. The Christian life doesn’t begin with the Gospel and continue in law. That’s Jehovah’s Witness theology. The Christian life is opposite; it begins with the law condemning us of our sins and offers to us the Gospel as the solution. The Gospel isn’t about keeping track of how many we share the Gospel message and pray the “sinner’s prayer” with. Witnessing is not an obligation, it’s a fruit of the Gospel; it is done in all we do, thoughts, words and deeds.
Church isn’t a celebration time of our accomplishments, it’s a place of rest where we can be reminded of the Gospel and be renewed by it.

“I can feel the fire of God in this place now,” Howard-Brown continued. I could feel the fire of God too, but not in a good way. The Bible refers to the fire of God in reference to judgment (2. King 1:12, Job. 1:16). “If you don’t want to be touched tonight you should make a run for it now,” Howard-Brown said. What kind of an empty threat is that? Run from whom, God? Excuse me, I came to church to hear from God, so far I’ve only heard from Rodney Howard-Brown, and he isn’t threatening. “I’ve been to more than 50 countries and everywhere there’s a hunger, the Spirit of God falls. It’s a spiritual issue. All are sinners. When God’s fire comes upon you, you can’t help yourself. You can’t calm down, you want to shout out how wonderful Jesus is,” Howard-Brown said. A hunger for what? Yes, all are sinners, but the solution isn’t God’s fire, it’s the objective fact of God in human flesh atoning for our sins. There are several cults who claim to have spiritual experiences that make them joyful and shout out to Jesus. Expressions of joy are real but subjective. The important thing is not the external expression of faith but the content of it.

After 20 minutes, Howard-Brown finally mentioned something from the Bible, partially quoting from Acts 2 without giving the verse numbers, emphasizing the point that when they were touched, they went out and 3000 were saved. “Everyone needs an ‘upper room’ experience. It’s where you get the fire,” Howard-Brown said. Did the 3000 that were saved that day have an ‘upper room’ experience? You don’t even have to go farther than that to see that the point Howard-Brown is making is nowhere to be found in the text, and even self-contradictory. Jesus had promised to send the Holy Spirit. The Gospel is powerless without Him. That’s why the apostles had not shared the Gospel before the day of Pentecost. “Peter replied, ‘Repent and be baptized, every one of you, in the name of Jesus Christ for the forgiveness of your sins. And you will receive the gift of the Holy Spirit’” (Acts 2:38). The gift of the Holy Spirit is not an ‘upper room’ experience. Receiving the gift of the Holy Spirit is the guarantee of the inheritance of eternal life promised for those who have repented and had their sins forgiven in the name of Jesus Christ (Eph. 1:13-14).

At this point in the sermon, Howard-Brown made a shift and began talking about God’s direct revelations to him. God had to show him how to lose weight. He went down 120 pounds. “Then God spoke to me,” he said, and continued, “I made you lose weight so you can run like fire.” I can agree that there are probably some things one can be more effective doing if one’s physically fit, but I find it impossible to believe that God told him anything at all, since he hasn’t even been able to share what God already has clearly spoken in His written word. Besides, there are weight programs invented to lose weight, it doesn’t take extra biblical revelation to figure that out.
Two months later he had received a word from the Lord through a man of God who’s a prophet, telling him that he would have one of the greatest revivals ever in East London, South Africa. There thousands of people who were saved. Thank you for the report, Rodney, can you preach the Word of God now?

Finally, the sermon was about to finish, culminating in a time to sow a seed to TV Visjon Norge (Norway’s equivalent to TBN) who had been broadcasting the event live.
“God wants to use you for the Gospel in Norway. Then He must first bless you. It begins with giving,” Howard-Brown said. So obviously a Christian’s effectiveness as a witness depends upon one’s willingness to give of one’s money. Wasn’t it the apostle Peter who said to Simon the Magician: “May your silver perish with you, because you thought you could obtain the gift of God with money!” (Acts 8:20)?
“When you feel you can’t give, you’re holding back the blessing,” Howard-Brown continued. I agree that giving is important. However, we give of what we have been blessed with, not to receive blessing. Giving for the sake of seeking a by-product is not selfless. Giving is to be out of gratitude (Mark 12:41-44, Luke 21:1-4).

“Little becomes much when I put it in the hand of Jesus”, Howard-Brown told us to repeat after him, after twisting the passage of Jesus feeding the 5000. The point of that recorded history is Jesus’ proving that he’s the bread of life. Howard-Brown misses the Gospel in this passage.

Then just in time for the sappy music to be queued and the offering to be collected, Howard-Brown said that “When we reach out to God with our resources, God reaches us with heavenly resources. We mustn’t be attached to our things. This is a time to attach to God.” I agree that we are not to attach ourselves to things and trust in God. That is the first commandment. However, our effort does nothing to impress God. Christ has done everything for us. We can repent of our sins, thank Him and praise Him for who He is and what He has done and will do through us, “for it is God who works in you to will and to act according to his good purpose” (Phil. 2:12).

Spiritual Outpouring
Following the sermon was an alter call to receive the “fire”.
For the first time Rodney Howard-Brown quoted scripture and read Luke 3:16: “John answered them all, ‘I baptize you with water. But one more powerful than I will come, the thongs of whose sandals I am not worthy to untie. He will baptize you with the Holy Spirit and with fire’.” He rightly placed the verse in the context of John the Baptist, the forerunner to Christ, baptizing in water for repentance and for preparing the way for Jesus. Further, he highlighted John saying “Holy Spirit and fire,” explaining fire as the physical experience of God, which urges us to action, and that the Bible says that this promise is for you and your children. “You have to make it yours. You have to come in faith like the woman with the issue of blood, like blind Bartimaeus, like Zacchaeus,” Howard-Brown said, completely missing the Gospel point in the stories of those people coming to Jesus. He went on saying that “People who want something from God do something.” Really? What can we do to earn God’s favor? Nothing! The whole point of grace is that it is a free gift. There’s no work we can do to receive God’s gifts, we can only ask, and He will supply our every need according to His riches in glory in Jesus Christ (Phil. 4:19). Besides, the fire John the Baptist is referring to goes back to Isaiah 4:4 and Malachi 3:2-3 where God is the judge over the wicked and the purifier of the redeemed.

“God has done everything,” he said. Finally, a Gospel nugget. “But you need to reach out to Him with your heart.” That’s exactly what we can’t do. Christ needs to reach into our hearts and exchange our sinful hearts of stone with beating hearts of flesh. Our only part is to consciously believe and trust in Jesus Christ who creates faith in us by the preaching of God’s word, and Howard-Brown in this sermon has not preach God’s word.

As people went forward to receive the Holy Spirit, almost all who were laid hands on fell to the floor. They were picked up and asked how they felt. They all said “great,” “wonderful,” “fantastic.” Some people were jumping, others running around. One kid only about 10 or 12 years old was prayed for and the microphone was held to his mouth as he laid there speaking in tongues, all the time being shown on live TV. There is no clear Scripture justifying such behavior. When this kid gets to high school, it’s not his “upper room” experience that’s going to make him keep his faith. He will likely lose confidence in Christ unless he is trained in the Word of God and knows why Christianity is objectively true. Howard-Brown’s show is little impressive. I ask you, Rodney, repent, preach the Word in season and out of season and let God do His true salvation work.

Søket etter romvesener

Det brukes milliarder av kroner hvert år på å søke etter liv andre steder i verdensrommet. Til tross for beregninger som sier at det finnes opp til 38000 intelligente sivilisasjoner i melkeveigalaksen alene - og det finnes over 100 milliarder andre galakser - så kommer hvert tegn til liv fra jorda.

Når det forskes dypere og dypere inn i verdensrommet så blir det ikke funnet noen spor av romvesener. Som fysiker Enrico Fermi spurte, "Hvor er alle sammen?" Dersom livet utvikles under de rette forholdene, hvorfor har vi ikke funnet noe?

Bibelen viser oss at Guds plan dreier seg rundt jorden. Gud skapte himmellegemene for mennesket (1. Mosebok 1:14) og fullførte skapelsesuken ved å forme Adam og Eva. Da disse to menneskene syndet, påvirket deres handlinger hele universet, som da falt inn i "slaveriet under forgjengeligheten" (Romerne 8:21). Jesus Kristus ble et menneske (ikke et romvesen) og døde en gang (Hebreerne 10:10) for å frelse menneskeheten. Han har siden sittet ved Faderens høyre hånd (Lukas 22:69), ikke forkynt for romvesener.

Himlenes budskap er at det finnes intelligens, det finnes i Gud vår skaper (Romerne 1:20), ikke i evolusjon.

Kilde

Adams død og Jesu oppstandelse

Det kristne livssyn lærer at kristne skal gjenoppstå på grunn av Jesu oppstandelse, ved Jesu gjenkomst. "Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme" (1. Kor. 15:23).

To familieoverhoder
Det er kontraster mellom Adams synd og Jesus (den siste Adams) lydighet.
Adams synd gjør oss alle til syndere i vår natur. Mens Jesu offer (hans død på korset) gjorde det mulig for vår synd å bli tilregnet ham (Jesaja 53:6), og hans fullkomne liv gjorde det mulig for de som tror på ham å bli rettferdiggjort for Gud (2. Kor. 5:21).
Paulus argumenterer at det er to "hoder" for to typer menneskeheter: Adam og Kristus.
Alle mennesker er under enten den ene eller den andre, og handlingene fra ens "hode" avgjør ens stilling for Gud.

Synd og rettferdiggjørelse
Paulus insisterer på at folk ble "gjort til" syndere igjennom Adams ulydighet, på samme måte som de virkelig ble "gjort rettferdige" igjennom Kristi lydighet.
Å være rettferdiggjort betyr ikke å være moralsk perfekt, men å bli erklært uskyldig, frifunnet på alle punkter, i den himmelske dommen. Igjennom Kristi lydige handling ble mennesker virkelig rettferdiggjort. Men "rettferdiggjørelse" i seg selv er en rettslig (juridisk), ikke moralsk, betegnelse i denne sammenhengen.

Den første og den siste Adam
Adam var førstegrøden til død, den første i historien til å bli idømt dødsstraff (1. Mos. 3:19). Han viste at alle i hans slekt (alle mennesker) også skal dø. Paulus kaller Jesus den "siste Adam" (1. Kor. 15:45), fordi menneskers forhold til Adam er det eneste som fjernt ligner på kristnes forhold til Kristus.
Likevel snakker Paulus for det meste om de to begrepene i kontrast til hverandre. Den eneste likheten han tar frem mellom dem er at begge var hoder over menneskeheten som hvis handlinger hadde vidtfavnende konsekvenser for de under dem. Denne likheten er fundamentet for kontrastene han videre påpeker:

1) Virkningen av Adams synd er universal. Kristi lydighet og offer har kun virkning for de som tror (og "mottar" - Rom. 5:17).
2)Kristi handling er i seg selv uendelig mye bedre enn Adams handling, det samme er resultatene av dem. Adams ulydighet fant stad mens mennesker var moralsk "nøytrale". Det gjorde dem onde og medførte både fysisk død og åndelig atskillelse fra Gud for hvert menneske som slekter på ham. På den annen side forekom Kristi lydige liv og uselviske offer mens mennesker var moralsk onde og gjør oss moralsk "gode" (Rom. 5:16).
3) Kristus selv er uendelig mye bedre enn Adam var, selv før det første menneske falt, fordi mens Adam mottok livet som en gave fra Gud, har Kristus kraften og autoriteten til å skape sin nye menneskehet (1. Kor. 15:45).

Den første Adam - en historisk person
Denne sammenligningen mellom Adam og Kristus er vesentlig for Paulus' argumentasjon og hans teologi vedrørende oppstandelsen generelt. Dette krever at både Adam og Jesus Kristus var historiske personer som begge har en form for overhode over menneskeheten, og som hvis handlinger hadde omfattende konsekvenser for de under dem.
Det krever, mer spesifikt, at Adam virkelig er stamfar for alle mennesker, og at hans synd virkelig har forårsaket innføringen av død og menneskers atskillelse fra Gud, samt at Jesus Kristus er en historisk person, og at hans lydige liv for Gud og hans offerdød forliker med Gud og betaler syndegjelden som ingen andre kunne.

Noen vil si at det ikke er nødvendig at Adam var en virkelig historisk person. Men dette krever i så fall at syndighet og moral var en del av menneskehetens opprinnelige tilstand.
Men hele poenget er at synd og død trengte seg inn i menneskehistorien da Adam var ulydig mot Gud. Dette er grunnen til hvorfor Kristi lydighet og offerdød var nødvendig for å velte synden og dødens herredømme.
Dersom Jesus må være en historisk person, så må Adam også være det. Historisiteten til personen Jesus og hans offer betyr at vi vil bli fri fra synd og død i oppstandelsen. Men uten Adams historisitet, vet vi ikke hvorfor verden var under synden og dødens herredømme i første omgang. Dersom død alltid hadde vært en del ut av skaperverket, en del ut av det Gud kalte "overmåte godt" (1. Mos. 1:31), da er det ikke mulig for døden å kalles den "siste fiende" (1. Kor. 15:26).

Fundamentet for evangeliet
1. Mosebok er fundamentet for evangeliet. Uten 1. Mosebok sitter vi igjen uten en forklaring for opprinnelsen for alt Kristus kom for å redde.
Når vi feirer påske, feirer vi begynnelsen på det vi kan kalle en "ny menneskehet" i Kristus. Men dersom vår syndighet ikke kommer av å være under et syndig familieoverhode, den første Adam, da kan vi ikke bli gjort rettferdige under det nye overhode for menneskeheten, den siste Adam, Jesus Kristus. Logisk sett står de sammen, slik Paulus var klar over.

Kilde

Vi lever i 2009...

Hvor mange ganger blir det ikke sagt fra motstandere av det kristne livssyn at "vi lever i 2009"?
Argumentet hevder at det kristne tror på ikke lenger er sant. Som om vi har kommet videre fra disse "primitive" oppfatningene.

Sannhet forandrer seg ikke
Det er dog mangel på begrunnelser som leder noen til å argumentere med "vi lever i 2009".
For hva har tiden med saken å gjøre? Dersom det er sant at Gud skapte verden for ca. 6000 år siden, da er det like sant i dag som for flere hundre, eller flere tusen år siden. Det samme gjelder dersom det er sant at Jesus døde på korset og oppstod fra de døde for ca. 1980 år siden. Det er like sant i dag.

Tid og fakta
I mange år ble det hevdet at jorden var flat. Så ble det oppdaget at jorden var rund. Var det jorden som gikk fra å være flat til å bli rund? Eller var jorden rund hele tiden, men folks oppfatning var gal?
Jorden er jo rund i dag i 2009 som den var da Gud skapte den. Tiden har ingen innvirkning på fakta.
Hva så da med den kristne tro? Er det riktig som motstandere av den kristne tro hevder, at det kristne livssyn har en gal oppfatning av virkeligheten?
Vel, det er kristne som hevder at jorden har vært rund hele tiden, mens mange motstandere vil ha det til at jorden har utviklet seg. Har den gått fra å være flat (eller mystiske gasser og ukjent materie) til å bli rund?

Mirakler
Men kristne tror på jomfrufødsel og gåing på vannet og helbredelser og oppvekking av døde og demonutdrivelse og himmel og helvete. Dette er "primitivt" og uvitenskapelig, hevdes det.
Skal argumentet "vi lever i 2009" ha noen som helst betydning så må det i så fall være at det kumulative (samlede) bevismaterialet vi har i dag for dette er langt større enn det noen gang har vært. Motstandere ønsker bare å være tause om, eller å bortforklare at mirakler finner sted.
Hva er "primitivt" om ikke det er å tro at vi mennesker lever som et resultat av en upersonlig og tilfeldig prosess, som ikke kan forklares med annet enn kunstneriske tegninger og teorier? Hvilken verdi har vi mennesker om alt vi er er avansert sammensatte kjemikalier? Og vitenskapen i denne sammenheng kan ikke annet enn å forklare vår anatomi. Nettopp det kristne hevder, at mennesker har alltid vært mennesker. Dette er ikke "primitivt", det er soleklart. Og jo mer vitenskapen gjør fremskritt i utforskningen, jo mer avdekkes det hvor avansert sammensatt og balansert virkeligheten er. Det vitner kun om én ting, design.

Jesu død og oppstandelse
Kristne hevder ikke at vi kan gå på vannet, helbrede syke, vekke opp døde, eller drive ut demoner. Men dersom det er sant at vi lever i en fallen verden, i en tilstand som er veket bort i fra Gud, da er det også sant at vi enten forblir i denne tilstanden (på avstand fra Gud for alltid, etter livet helvete) eller at vi kan ha håp om at det vil endre seg. Og de gode nyheter er at det har endret seg ved at Gud ble mennesket Jesus Kristus. Han gikk på vannet, Han helbredet syke, Han vakte opp døde, Han drev ut demoner. Han måtte fødes av en jomfru for å ikke falle under samme forbannelse som alle oss andre, samt for å være Guds sønn. Gud som skapte alt vil også gjenopprette alt. Jesus ble til vår forbannelse da Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset (Kol 2:14).
Jesus døde på korset, det er et historisk fakta. Men enda viktigere, Han stod opp fra de døde. Ingen forklaring på Jesu tomme grav kan gi en mer troverdig begrunnelse enn evangeliene (se egen avhandling). Guds redningsplan har begynt. Da er det ikke overraskende om mirakler også finner sted i dag ved Gud, Den Hellige Ånd.
Det største mirakel er at vi ved Den Hellige Ånds kraft kan omvende oss fra vår synd og i tro til Jesu verk på korset få våre synder forlatt og få del i Livet, som er Jesus selv, livets opphavsmann og opprettholder (Kol 1:17).

Dette er like sant i 2009 som fra begynnelsen, for Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid (Heb 13:8).

Hijab i politiuniformen

Debatten om hvorvidt det muslimske kvinnelige hodeplagget hijab bør kunne bli en del av den norske politiuniformen er nå oppe i mediene, mye grunnet justisminister Knut Storbergets utydelighet om saken (klikk her for å se video av et godt eksempel).

Her skal jeg ikke ta så mye stilling til selve plagget eller uniformen, men kommentere den religiøse siden ved saken.

Autoritet eller underkastelse?
Hijab er tydeligvis et viktig hodeplagg for kvinner å bruke innen islam. Vi er ikke så vandt med i Norge at man i andre land ser på kvinner som mindre verdt enn menn, men det lærer faktisk islam. Hodeplagget skal derfor brukes for å vise underkastelse, samt forhindre å vekke seksuell opphisselse hos menn.
Det norske politiet skal, hvis jeg har oppfattet rett, vise autoritet og holde lov og orden. Hvordan kan det da ha seg at muslimske politikvinner skal kunne gå med et hodeplagg som brukes for å vise at de er underordnede mennesker? Uniformen viser autoritet, hijab viser mangel på autoritet. Dette er meget motsigende.
Dersom meningen med at muslimske kvinner skal bruke hodeplagg utelukkende er for å ikke tiltrekke seksuell oppmerksomhet så bør vel en skyggelue, som politiuniformen allerede har, være bra nok?

Uniform eller biform?
På TV2 nyhetene kl. 18:30, 10. februar "grillet" anker Pål T. Jørgensen justisminister Knut Storberget og spurte:
- Hvis du tillater en muslim å bruke hijab i politiuniformen, vil du da tillate en jøde å bruke en davidsstjerne i uniformen?
- Nei, kom svaret fra Storberget kontant.
- Hvorfor ikke det? Hva er forskjellen på hijab og davidsstjerne? De er begge religiøse symboler.
Dette spørsmålet prøvde justisministeren flere ganger å komme unna og svarte på noe helt annet, helt til Jørgensen spurte samme spørsmålet for tredje gang, da kom det frem noe.
- Det er forskjell på om det er et symbol som må brukes eller ikke, sa Storberget.
Altså fordi islam krever at kvinner skal bruke hijab så skal det redegjøres for hvorvidt de kan bruke det i politiuniformen også. Mens en jøde, som ikke er pålagt å bære en davidsstjerne, får ikke bruke davidsstjerne selv om hun skulle ønske det.
Hvem er det som skal få bestemme? Islam eller politiet? Altså, om det er ut i fra krav man må avgjøre saken, islams krav eller politiets krav, så må man finne seg i at kun én kan bestemme, for det går tydeligvis ikke an for den enkelte å velge (og slik må det jo være, ellers så blir det ikke lenger uniform).
Uniform er per definisjon et antrekk som er standardisert for å skape ensartethet, fellesskap og identifikasjon for en organisasjon eller gruppe. Skal muslimske kvinner få bruke hijab i uniformen så er det ikke lenger en uniform, men en biform - en kombinasjon av to uniformer.

Symbol eller tro først?
Jørgensen bringer opp et godt poeng. "De er begge religiøse symboler". Fra et kristent livssynsperspektiv er ikke ytre symboler nødvendig. Kristendommen er den eneste religion der gode gjerninger kommer som en bivirkning av trosbekjennelse. I alle andre religiøse og ikke-religiøse systemer kommer handlinger forut for bekjennelse, det vil si handlingene skal gjøre en til en rett troende.
Det samme med symboler. I kristendommen kommer symboler i annen rekke av troen. Mens hos alle andre kommer symboler som en prioritet for troen.
I alle andre trosretninger handler man for å vinne Guds og/eller menneskers gunst. Bare i kristendommen er det Gud som har handlet for oss, i det han ofret sitt liv på korset for våre synder, og stod opp fra de døde for oss til evig liv. Gjerninger og symboler i kristendommen flyter derfor ut av det nye livet Gud gir oss når vi bekjenner våre synder og tror på Jesus Kristus. Gjerning innen kristendommen er ikke av lov, men av nåde.
Som muslimsk kvinne så må man bruke symbolet hijab fordi det er del av muslimsk lov, og loven er for muslimer viktigere enn jobben man står i, fordi deres gjerninger gjøres ikke av nåde, men av lov.
En kristen, derimot, kan fint bære en uniform uten å måtte pryde denne med religiøse symboler, fordi jobben som en kristen kvinne utfører er den gode gjerning hun gjør av nåde. Hun trenger ikke dra med seg symboler, fordi symboler i kristendommen kommer i andre rekke. Når de brukes viser de ikke til loven, men til nåden i Jesus Kristus.

Hvorfor er det så mange kirkesamfunn?

Hvorfor er det så mange kirkesamfunn innen kristendommen?

Kritikere vil gjerne ha det til at kristendommens mange kirkesamfunn svekker dens troverdighet.

Doktriner og tradisjoner
Det er ikke slik at alle kirkesamfunn påstår at bare de har den eneste sanne tro. Selvfølgelig, sannhet er per definisjon ekskluderende. Så alle kan ikke ha rett.
Ulike kirkesamfunn har gjerne ulike forståelser av teologiske dokrtiner. Det som likevel kjennetegner Guds menighet er at den anerkjenner Bibelen som Guds Ord, tror på den treenige Gud (Fader, Sønn og Den Hellige Ånd) på inkarnasjonen (at Jesus var sant Gud, sant menneske uten synd), og rettferdiggjørelsen, ikke ved gjerninger, men av tro alene på Jesus Kristus som døde stedfortredende for oss, for våre synder, og stod opp igjen for oss, til evig liv.
Derfor kan for eksempel en lutheraner og en pinsevenn begge si de er kristne, selv om de har forskjellige dåpssyn.
Mye av forskjellene mellom ulike kirkesamfunn ligger også i tradisjoner som ikke er direkte tilknyttet til det sentrale i det kristne livssyn (skapelse, fall, forløsning, gjenskapelse), men til personer som hadde ulike kall og opplevelser av Den Hellige Ånd.

Gode, interne debatter bør høre med til den kristne tro for stadig å kunne vende tilbake til Skriften og forhindre vranglære.

I andre halvdel av dette radioprogrammet med Ravi Zacharias svarer han på nettopp dette spørsmålet vedrørende kristendommens troverdighet i forhold til de mange kirkesamfunn.

Klikk her for å laste ned programmet.

God Jul!: Barnet er født, Sønnen er gitt

Riktig God Jul!

Jes 9:6
For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.

Legg merke til at barnet (Jesus) ble født, mens Sønnen ble gitt, ikke født, for Sønnen har alltid eksistert.
Heb 13:8
Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.

Joh 1:14
Og Ordet (Sønnen) ble kjød (Jesus) og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Rom 10:6-10
Men rettferdigheten av tro sier: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen? – det vil si, for å hente Kristus ned. Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? – det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner. For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.

Joh 3:16-17
For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

Jesus som ble født i Betlehem var Gud i menneskers liknelse.
Fil 2:5-11
La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.

Jesus kom for å forlike verden med seg selv.
2. Kor. 5:17-19
Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt. Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen.

Da han døde på korset var frelsen fullført. Jesus ropte: Det er fullbrakt! (Joh. 19:30).
1. Joh. 2:2
Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.

Vi er alle syndere på vei til fortapelsen (helvete) på grunn av vår synd og vantro.
Det er ingenting vi kan gjøre for å bli frelst eller fortjene frelsen, men frelsen er fullført i Jesu død og oppstandelse, og kan bli oss til del av nåde.
Ef 2:8
For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.

Jesus ble født av jomfru Maria (Luk. 2:7) Sønnen som ble gitt ved Den Hellige Ånd (Luk. 1:35).

Barnet som ble født, Sønnen som ble gitt, er den største gaven vi har fått.

Jeg ber om at Den Hellige Ånd skal overbevise deg om synd, rettferdighet og dom, og må Guds nåde bli deg til del i troen på Jesus Kristus.

Negativ eller nidkjær? - En personlig bemerkning

Noen ganger blir jeg stilt spørsmål som i utgangspunktet virker lett å svare kjapt på. Men av og til stopper jeg opp selv ved disse spørsmålene noe tid. Et slikt spørsmål fikk jeg for kort tid siden. Det kom som en bemerkning til blant annet kommentarene mine på denne nettsiden. Spørsmålet var: ”Hvorfor er du så opptatt av å finne feil hos andre?” Det er klart jeg kunne gitt et enkelt svar på dette. Men det lå noe mer i dette spørsmålet enn bare å forsvare mine påstander. Spørsmålet var rettet mot meg personlig, på min holdning og oppførsel.

Jeg er av den oppfattning at man skal kunne stå på og begrunne sin tro, livssyn og meninger. Men dette bør ikke gå utover å kunne ha et godt forhold til mennesker av andre oppfatninger, og ha gode relasjoner med dem. Hvis dette ikke er mulig har evangeliet blitt fullstendig misforstått. Min tro på Jesus som verdens frelser skal ikke gjøre at jeg oppfattes som mørkemann. Hvorfor skulle jeg som representerer verdens beste og viktigste budskap bruke den fordømmende? Spørsmålet som ble stilt meg fikk meg til å evaluere hvordan jeg er i mot andre, og hvorfor jeg handler og sier det jeg gjør.

Etter å ha tenkt på dette, har jeg kommet fram til en begrunnelse som peker på to ting: kristen tro og samfunnet. Jeg som kristen tror det som Bibelen sier er til det beste for oss: At Gud er skaper og herre over universet, og vi er skap av Ham i Hans bilde til å leve med Ham innenfor Hans gode grenser. Samfunnet i dag går på akkord med denne sannhet. Og i mangel på gudstro faller grunnlaget for etikk og moral. For hvis ikke det finnes en absolutt autoritet (Gud) som er kjærlig og som har skapt oss med evnen til å elske, hvor har da medmenneskeligheten sitt opphav?
Med det nevnte som bakteppe, håper jeg at en bro er dannet for forståelsen av hva jeg videre skal si.

Når jeg skal omtale eller kommentere noe eller noen, ønsker jeg alltid å legge vekt på det positive. Jeg opplever det som viktig at vi skal være ”varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre hverandre!” (Romerne 12:10). Men når jeg i lys av troen på Gud, Han som elsker oss og som sendte sin Sønn Jesus til soning for våre synder (1. Johannes 4:10), ser en verden som er i forråtnelse og mennesker som lever uten håp, så er det ikke for ingenting at jeg sender ut et rop om at folk må vende om til Gud! Det er ikke for å være negativ at jeg ut i fra Guds Ord påpeker feil i samfunnet. Jeg er full av feil jeg også. Om jeg har kommet et stykke på vei i hellighet, så takker jeg Gud for det. Det er bare av nåde. Nei, når jeg påpeker feil så er det av nidkjærhet. Jeg ønsker så gjerne at andre mennesker skal kunne ta del i det samme som meg, og at samfunnet skal bygges på- og legge til rette for dette - det herligste og viktigste av alt: Livet med Jesus!

Om dette ikke kan oppfattes som positivt, hvem er det da som bør oppfattes som opptatt av å finne feil hos andre, meg eller du som spør meg?