Negativ eller nidkjær? - En personlig bemerkning

Noen ganger blir jeg stilt spørsmål som i utgangspunktet virker lett å svare kjapt på. Men av og til stopper jeg opp selv ved disse spørsmålene noe tid. Et slikt spørsmål fikk jeg for kort tid siden. Det kom som en bemerkning til blant annet kommentarene mine på denne nettsiden. Spørsmålet var: ”Hvorfor er du så opptatt av å finne feil hos andre?” Det er klart jeg kunne gitt et enkelt svar på dette. Men det lå noe mer i dette spørsmålet enn bare å forsvare mine påstander. Spørsmålet var rettet mot meg personlig, på min holdning og oppførsel.

Jeg er av den oppfattning at man skal kunne stå på og begrunne sin tro, livssyn og meninger. Men dette bør ikke gå utover å kunne ha et godt forhold til mennesker av andre oppfatninger, og ha gode relasjoner med dem. Hvis dette ikke er mulig har evangeliet blitt fullstendig misforstått. Min tro på Jesus som verdens frelser skal ikke gjøre at jeg oppfattes som mørkemann. Hvorfor skulle jeg som representerer verdens beste og viktigste budskap bruke den fordømmende? Spørsmålet som ble stilt meg fikk meg til å evaluere hvordan jeg er i mot andre, og hvorfor jeg handler og sier det jeg gjør.

Etter å ha tenkt på dette, har jeg kommet fram til en begrunnelse som peker på to ting: kristen tro og samfunnet. Jeg som kristen tror det som Bibelen sier er til det beste for oss: At Gud er skaper og herre over universet, og vi er skap av Ham i Hans bilde til å leve med Ham innenfor Hans gode grenser. Samfunnet i dag går på akkord med denne sannhet. Og i mangel på gudstro faller grunnlaget for etikk og moral. For hvis ikke det finnes en absolutt autoritet (Gud) som er kjærlig og som har skapt oss med evnen til å elske, hvor har da medmenneskeligheten sitt opphav?
Med det nevnte som bakteppe, håper jeg at en bro er dannet for forståelsen av hva jeg videre skal si.

Når jeg skal omtale eller kommentere noe eller noen, ønsker jeg alltid å legge vekt på det positive. Jeg opplever det som viktig at vi skal være ”varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre hverandre!” (Romerne 12:10). Men når jeg i lys av troen på Gud, Han som elsker oss og som sendte sin Sønn Jesus til soning for våre synder (1. Johannes 4:10), ser en verden som er i forråtnelse og mennesker som lever uten håp, så er det ikke for ingenting at jeg sender ut et rop om at folk må vende om til Gud! Det er ikke for å være negativ at jeg ut i fra Guds Ord påpeker feil i samfunnet. Jeg er full av feil jeg også. Om jeg har kommet et stykke på vei i hellighet, så takker jeg Gud for det. Det er bare av nåde. Nei, når jeg påpeker feil så er det av nidkjærhet. Jeg ønsker så gjerne at andre mennesker skal kunne ta del i det samme som meg, og at samfunnet skal bygges på- og legge til rette for dette - det herligste og viktigste av alt: Livet med Jesus!

Om dette ikke kan oppfattes som positivt, hvem er det da som bør oppfattes som opptatt av å finne feil hos andre, meg eller du som spør meg?

Kommentar til homofilidebatten

Det har for tiden kommet fram nye synspunkter i homofilidebatten, eller rettere sagt – ikke synspunkter, i denne saken, fremmet av den profilerte, kristne ungdomslederen, David Åleskjær (sitater hentet fra http://veien.net/).

Personlig kjenner jeg ham ikke, men etter det jeg har lest og hørt om ham, så virker han til å være en bra, kristen mann, og jeg takker Gud for ham og den innflytelse han har på samfunnet. Likevel, med all respekt for at han har sitt synspunkt på homofili, må jeg påpeke det som her bør betraktes som løgn og vranglære.

Det er meget uheldig hvordan Åleskjær bruker Ånden for å legitimere det som helt klart er synd i henhold til Guds Ord. Han hevder å ikke inneha et syn på homofili, men sier selv (da selvmotsigende) at ”Har du fått Den Hellige Ånd på innsiden og Han ikke nekter deg homofilt samliv, så er det ikke noe problem. Har du fått Den Hellige Ånd på innsiden og Han nekter deg homofilt samliv, så ikke lev i det”. Den Hellige Ånd er den som overbeviser oss om synd, rettferdighet og dom. Han overbeviser oss om dom fordi Gud en dag skal ta et endelig oppgjør med synden. Han overbeviser oss om rettferdighet ved å vise oss veien til frelse i Kristus, så ikke synderen skal bli dømt. Og Han overbeviser oss om synd så vi omvender oss til Kristus. Sier da Ånden Kristus imot? Nei, Han herliggjør Kristus. Og Jesus Kristus er Ordet. Derfor kan ikke Den Hellige Ånd si Bibelen imot, men henvise til Bibelen!

David Åleskjær hevder vider at ”Gud ser alle mennesker, på hvilket stadie de er, hvilken kultur de er i, hvilke motiver de har osv... Han kjenner alles hjerter. Å kategorisk si enten/eller, vil derfor som regel bli helt feil, siden ingen av oss vet helt hva som bor i et annet menneskes ånd”. Og videre: ”Det er ikke alltid slik at alt som føles feil er feil. Mange føler at ting er feil fordi de har vokst opp i en tradisjon som sa at det var feil. Men uansett blir det alltid feil å trosse samvittigheten. Så om man føler at samvittigheten ikke tillater homofili, så bør man finne ut hvorfor før man lever i det. Er det kultur eller Gud som gjør at jeg føler det feil? Det må hver enkelt finne ut av selv.” Ja, Den Hellige Ånd virker på oss forskjellig i forhold til det stadium vi befinner oss, men Han legitimerer ikke synd. Den Hellige Ånd er ikke relativist! Han sier ikke at noe er synd for noen, men ikke for andre. Sannheten er ikke utilgjengelig! Vi lever i et fritt land, og takk Gud for det. Men i vår tid likes det best å si at friheten bestemmer sannheten, isteden for at Sannheten setter fri. Dette gjelder også for homofili. Jesus døde for alle synder, og Han setter oss fri! Vi kan bli ført bak lyset av vår kultur og tradisjon, og vi kan være styrt av følelser. For å sitere Stefan Gustavsson, ”At det finnes mennesker som fortsatt tror at jorden er flat, betyr ikke at sannheten om klodens form er utilgjengelig. At det finnes kulturer som tar godt vare på sine naboer og andre som spiser dem opp betyr ikke at spørsmålet om hvordan man skal behandle naboene sine er umulig å besvare. At det finnes kulturer som praktiserer omskjæring av kvinner og andre som forbyr det, betyr ikke at spørsmålet om hva man bør gjøre er umulig å besvare”. Er ikke Jesus den samme i går, i dag, og til evig tid? Skal Han da måtte be Sodoma og Gomorra om unnskyldning i 2004?

Aril Edvardsen talte i Filadelfia Vennesla, 19. september i år og sa - Vi må ikke forlange at verdslige folk skal leve som gjenfødte. Vi må elske våre fiender. Vi skal ikke fordømme de som er utenfor [menigheten]. Vi kan dømme de som er innenfor, ikke utenfor”. Dette er helt korrekt! Menighetene har en jobb å gjøre i forhold til homofile: Å ikke dømme, men vise Jesu kjærlighet. Hva har egentlig du og jeg som kristne å vise fram av prektighet? Det kan godt hende vi har kommet et stykke på vei i hellighet. Det får vi takke Gud for. Det kan godt hende det er noen frukter av livene våre. Det får vi prise Herren for. Men alt er av nåde! Fordi at vi en dag ble løftet opp i fra det dype dynn. Fordi at også Han gikk under og løftet oss opp og satte våre føtter på en klippe. Og fordi at vi fikk engang lov til å bekjenne våre synder for Ham. Da var Han trofast og rettferdig.

Så, tilslutt, for å svare på David Åleskjærs spørsmål om hva det er ”med denne homsedebatten som er så sinnsykt fascinerende blant kristne?”, så er det at homofili i henhold til Bibelen og historie (deriblant Romerriket) er tegnet på begynnelsen på slutten av riker. Moralen og egoismen har nådd sitt bunnpunkt. ”Murene” er revet ned. Fienden kan komme over oss. Bare menigheten er Norges håp! La oss derfor, som Nehemja, begynne å bygge opp igjen murene! Men gjøre det kjærlig.