Siv Jensens utspill om ”snikislamisering”

I etterkant av hijab-saken i politiet har Fremskrittspartiets formann, Siv Jensen, talt veldig tydelig om det hun betrakter som snikinnføring av islam i Norge. Hun trekker frem to sitater fra muslimske jenter som hun sier hun blir rystet av:
”Å si nei til hijab i politiet hadde ingenting med integrering å gjøre. Det var et forsøk på å gjøre alle like”.
”Dette er et tilbakeskritt for religionsfriheten”.

- Det er ikke det, sier Jensen.

(Klikk her for å se video av et utdrag av Siv Jensens tale.)

Svak begrunnelse
Selv om jeg er enig med Jensen at et nei til bruk av hijab i politiet ikke nekter religionsfriheten, så er det hennes begrunnelse jeg stiller spørsmål ved.
Hun sier:
- Vi har religionsfrihet i dette landet. Folk skal få tro på akkurat hva de vil. Men det betyr ikke at det norske samfunn, det offisielle Norge, det uniformerte Norge skal legge forholdene så mye til rette for ens egen religiøse tro at det går utover folks rettsoppfatning.

Er det ”norske samfunn, det offisielle Norge, det uniformerte Norge” absolutt sann og uforanderlig? Tydeligvis ikke, for ellers hadde ikke snikislamiseringen utgjort en trussel for samfunnet. Men siden det norske samfunnet ikke er absolutt sann og uforanderlig så kan heller ikke Jensens begrunnelse være legitim i seg selv. Det må andre, og bakenforliggende årsaker til.

Kristentro og religionsfrihet
Det norske samfunnet er bygget opp etter vår statsreligion, som nedfelt i grunnloven i §2 sier: ”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme”. Dette står rett under ”Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse”.
Så vi ser en tydelig sammenheng mellom den kristne tro og beskyttelsen av fri religionsøvelse. I dette ligger det også at alle folk er troende. Alle tror på noe. Ja, man kan få tro akkurat det man vil. Men hvorvidt noens tro er fornuftig eller ei avgjøres av hva troen begrunnes med. Dette gjelder også for den kristne tro.
I Norge har vi valgt den kristne tro som grunnleggende for vårt samfunn, samt mange mennesker bekjenner seg som kristne.
Det er dog svært interessant at det nettopp er i kristne land man har fri religionsøvelse. I islamske land er alle andre religioner forbudt. I kommunistiske land er det svært stor forfølgelse av kristne. I buddhistiske land, som Myanmar, det samme.
Det er altså noe ved det kristne budskap, at det skal ut til alle (Matt. 28:18-20), som gjør at det gis rom i samfunnet for annerledes troende. De som tilber falske guder skal ikke holdes kollektivt utenfor ved makt, men få lov til å ha mulighet til å bli påvirket av kristne (riktigere sagt, påvirket av Den Hellige Ånd til omvendelse og tilgivelse fra synd i tro Jesus Kristus, ved menighetens virke).

Sekularisering
Vedrørende snikislamiseringen sier Siv Jensen videre: ”Virkeligheten er at man nå er i ferd med å tillate en form for snikislamisering av dette samfunnet og det må vi sette en stopper for.
Kravene kommer, og de kommer i tur og rekkefølge. Halal må til fengsler... Vi skal ikke godta krav om egne fridager av religiøs karakter. Vi skal ikke godta at enkelte skoler i Oslo nå har separert gymundervisning og svømmeundervisning av hensyn til kjønn. Vi skal ikke godta det, for det er ikke integrering. Det er å snu det hele på hodet. Det er å tillate at enkeltgrupperinger, minoriteter, får lov til å bestemme hvordan samfunnsutviklingen i Norge skal være”.
Dessverre heter det nå at Norge har en ”kristen kulturarv” i forlengelsen av at samfunnet har blitt sekularisert og religiøse idéer, institusjoner og tolkninger har mistet sin sosiale betydning. Jensens utspill om snikislamisering kan derfor i muslimske ører høres stigmatiserende, nærmest fascistisk ut. ”Norge for nordmenn!” Nå er det absolutt ikke slik Jensen mener det. At islam er en trussel på dagens norske samfunn er riktig. Likevel kunne og burde saken blitt håndtert med hjemmel i den kristne tro som tillater avgudsdyrkere å leve side om side med seg, og kristendommen som Norge har som statsreligion og som legger grunnlaget for folks rettsoppfatning.

Selvmotsigende argumentasjon
Siv Jensen avslutter sin tale med å si:
”La meg bare gjenta: Hvis Fremskrittspartiet får lov til å fornye Norge, så er det norsk lov, norske regler og norsk styresett som skal ligge til grunn for alt det vi gjør, og vi kommer ikke til å tillate særkrav fra noen enkeltgrupperinger i dette samfunnet”.
”Norske regler og norsk styresett”, hva er det uten den kristne tro? ”Ingen særkrav fra enkeltgrupperinger”. Gjelder det homofile også? Og hva med kristne i det ”kristne” Norge? Med disse begrunnelsene uten de bakenforliggende (religiøse) faktorene kaster Siv Jensen barnet ut med badevannet, eller sager av greinen hun sitter på, eller bruk hvilken som helst illustrasjon på motsigelse du vil.

Evolusjonslærens logikk

Evolusjonslæren, som også kalles Darwinisme, virker så avansert.

Hijab i politiuniformen

Debatten om hvorvidt det muslimske kvinnelige hodeplagget hijab bør kunne bli en del av den norske politiuniformen er nå oppe i mediene, mye grunnet justisminister Knut Storbergets utydelighet om saken (klikk her for å se video av et godt eksempel).

Her skal jeg ikke ta så mye stilling til selve plagget eller uniformen, men kommentere den religiøse siden ved saken.

Autoritet eller underkastelse?
Hijab er tydeligvis et viktig hodeplagg for kvinner å bruke innen islam. Vi er ikke så vandt med i Norge at man i andre land ser på kvinner som mindre verdt enn menn, men det lærer faktisk islam. Hodeplagget skal derfor brukes for å vise underkastelse, samt forhindre å vekke seksuell opphisselse hos menn.
Det norske politiet skal, hvis jeg har oppfattet rett, vise autoritet og holde lov og orden. Hvordan kan det da ha seg at muslimske politikvinner skal kunne gå med et hodeplagg som brukes for å vise at de er underordnede mennesker? Uniformen viser autoritet, hijab viser mangel på autoritet. Dette er meget motsigende.
Dersom meningen med at muslimske kvinner skal bruke hodeplagg utelukkende er for å ikke tiltrekke seksuell oppmerksomhet så bør vel en skyggelue, som politiuniformen allerede har, være bra nok?

Uniform eller biform?
På TV2 nyhetene kl. 18:30, 10. februar "grillet" anker Pål T. Jørgensen justisminister Knut Storberget og spurte:
- Hvis du tillater en muslim å bruke hijab i politiuniformen, vil du da tillate en jøde å bruke en davidsstjerne i uniformen?
- Nei, kom svaret fra Storberget kontant.
- Hvorfor ikke det? Hva er forskjellen på hijab og davidsstjerne? De er begge religiøse symboler.
Dette spørsmålet prøvde justisministeren flere ganger å komme unna og svarte på noe helt annet, helt til Jørgensen spurte samme spørsmålet for tredje gang, da kom det frem noe.
- Det er forskjell på om det er et symbol som må brukes eller ikke, sa Storberget.
Altså fordi islam krever at kvinner skal bruke hijab så skal det redegjøres for hvorvidt de kan bruke det i politiuniformen også. Mens en jøde, som ikke er pålagt å bære en davidsstjerne, får ikke bruke davidsstjerne selv om hun skulle ønske det.
Hvem er det som skal få bestemme? Islam eller politiet? Altså, om det er ut i fra krav man må avgjøre saken, islams krav eller politiets krav, så må man finne seg i at kun én kan bestemme, for det går tydeligvis ikke an for den enkelte å velge (og slik må det jo være, ellers så blir det ikke lenger uniform).
Uniform er per definisjon et antrekk som er standardisert for å skape ensartethet, fellesskap og identifikasjon for en organisasjon eller gruppe. Skal muslimske kvinner få bruke hijab i uniformen så er det ikke lenger en uniform, men en biform - en kombinasjon av to uniformer.

Symbol eller tro først?
Jørgensen bringer opp et godt poeng. "De er begge religiøse symboler". Fra et kristent livssynsperspektiv er ikke ytre symboler nødvendig. Kristendommen er den eneste religion der gode gjerninger kommer som en bivirkning av trosbekjennelse. I alle andre religiøse og ikke-religiøse systemer kommer handlinger forut for bekjennelse, det vil si handlingene skal gjøre en til en rett troende.
Det samme med symboler. I kristendommen kommer symboler i annen rekke av troen. Mens hos alle andre kommer symboler som en prioritet for troen.
I alle andre trosretninger handler man for å vinne Guds og/eller menneskers gunst. Bare i kristendommen er det Gud som har handlet for oss, i det han ofret sitt liv på korset for våre synder, og stod opp fra de døde for oss til evig liv. Gjerninger og symboler i kristendommen flyter derfor ut av det nye livet Gud gir oss når vi bekjenner våre synder og tror på Jesus Kristus. Gjerning innen kristendommen er ikke av lov, men av nåde.
Som muslimsk kvinne så må man bruke symbolet hijab fordi det er del av muslimsk lov, og loven er for muslimer viktigere enn jobben man står i, fordi deres gjerninger gjøres ikke av nåde, men av lov.
En kristen, derimot, kan fint bære en uniform uten å måtte pryde denne med religiøse symboler, fordi jobben som en kristen kvinne utfører er den gode gjerning hun gjør av nåde. Hun trenger ikke dra med seg symboler, fordi symboler i kristendommen kommer i andre rekke. Når de brukes viser de ikke til loven, men til nåden i Jesus Kristus.

Gjest på The Narrow Mind

Lørdag, 31. januar var jeg innringer på programmet The Narrow Mind på Unchained Radio.

Du kan høre meg fra 1:14:57 uti programmet.

I dette programmet svarer programlederne pastor Gene Cook Jr. og Jonathan Goundry på spørsmål fra innringere om en kristen må være pasifist, om kvinner i følge Bibelen kan være pastorer eller i lærerposisjoner over menn, om sabbaten i Det gamle testamentet er en hviledag som skal holdes hellig i dag, om man bør argumentere for det kristne livssyn uten å bruke Bibelen, om en kristen lege truet med oppsigelse hvis han ikke foretar aborter bør stå for sitt selv om det kan koste ham jobben, hvordan vi vet at Bibelen er troverdig, og mitt spørsmål, hvordan man forbereder seg til en debatt.

Klikk her for å høre programmet.
Klikk her for å laste ned programmet.

Jeg vet jeg sier "you know" mange ganger i løpet av samtalen. Men det er fordi, you know, jeg er begeistret for å være på luften, you know.

Hvorfor er det så mange kirkesamfunn?

Hvorfor er det så mange kirkesamfunn innen kristendommen?

Kritikere vil gjerne ha det til at kristendommens mange kirkesamfunn svekker dens troverdighet.

Doktriner og tradisjoner
Det er ikke slik at alle kirkesamfunn påstår at bare de har den eneste sanne tro. Selvfølgelig, sannhet er per definisjon ekskluderende. Så alle kan ikke ha rett.
Ulike kirkesamfunn har gjerne ulike forståelser av teologiske dokrtiner. Det som likevel kjennetegner Guds menighet er at den anerkjenner Bibelen som Guds Ord, tror på den treenige Gud (Fader, Sønn og Den Hellige Ånd) på inkarnasjonen (at Jesus var sant Gud, sant menneske uten synd), og rettferdiggjørelsen, ikke ved gjerninger, men av tro alene på Jesus Kristus som døde stedfortredende for oss, for våre synder, og stod opp igjen for oss, til evig liv.
Derfor kan for eksempel en lutheraner og en pinsevenn begge si de er kristne, selv om de har forskjellige dåpssyn.
Mye av forskjellene mellom ulike kirkesamfunn ligger også i tradisjoner som ikke er direkte tilknyttet til det sentrale i det kristne livssyn (skapelse, fall, forløsning, gjenskapelse), men til personer som hadde ulike kall og opplevelser av Den Hellige Ånd.

Gode, interne debatter bør høre med til den kristne tro for stadig å kunne vende tilbake til Skriften og forhindre vranglære.

I andre halvdel av dette radioprogrammet med Ravi Zacharias svarer han på nettopp dette spørsmålet vedrørende kristendommens troverdighet i forhold til de mange kirkesamfunn.

Klikk her for å laste ned programmet.